Under finner du våre innspill til endringer i kulturloven. Kopier gjerne brevet i lenken under og send inn som innspill fra ditt hus via denne lenken ila 30. juni!
NB! Husk og huk av for «høringssvar med merknad»
Hovedoppsummering
Norske kulturhus er overordnet positive til forslag til endringer i ny kulturlov, men mener det bør stilles krav til egen kommunedelplan for kultur slik at kulturfeltet på den måten styrkes og sidestilles med andre viktige satsingsområder i kommunal sektor.
Oppfyllelse av intensjonene i lovutkastet vil likevel avhenge av de til enhver tid gjeldede økonomiske rammene som kommunene har til disposisjon.
Innspill til «§ 4 Fylkeskommunens og kommunens oppgåver
Regjeringens forslag til lovtekst: «§ 4 Fylkeskommunens og kommunens oppgåver:
Fylkeskommunen og kommunen skal syta for økonomiske, organisatoriske, informerande og andre relevante verkemiddel og tiltak som fremjar og legg til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd regionalt og lokalt. Fylkeskommunen og kommunen skal ha oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet. Oversikta skal vere skriftleg. Fylkeskommunen og kommunen skal i arbeidet sitt med planar etter plan- og bygningslova kapittel 8 og 11 fastsetja overordna mål og strategiar for kulturfeltet. Måla og strategiane bør vere eigna til å møte dei utfordringane fylkeskommunen og kommunen står overfor med utgangspunkt i oversikten nevnt i første punktum».
Norske kulturhus mener: Det er viktig å få lovfestet krav om kommunal og fylkeskommunal planlegging på kulturfeltet basert på skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov, for å sikre målrettet og helhetlig arbeid på feltet.
Norske kulturhus ønsker at det ble stilt krav til kommunene om å utarbeide helt konkrete temaplaner for kulturfeltet. Med regjeringens forslag kan kommunen fortsatt avgrense sin kulturplan til omtale i kommunens samfunnsdel. Ved å ha konkrete temaplaner for kulturfeltet kan det følges opp med tilhørende handlingsplaner som spesifikt beskriver hvordan nye mål skal jobbes mot, følges opp og nås.
Det er positivt med en presisering av at fylkeskommuner og kommuner skal ha skriftlig oversikt og fastsette overordnede mål og strategier for kulturfeltet. Norske kulturhus ønsker likevel at det også blir uttrykt at dette fordrer at kommunen aktivt etablerer en mer systematisk medvirkning fra kulturfeltet. Dette er spesielt relevant når det gjelder bygging av nye lokaler til kulturformål.
Norske kulturhus ønsker derfor følgende endring (markert med understrek) i § 4 Fylkeskommunens og kommunens oppgåver:
«Fylkeskommunen og kommunen skal ha oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet. Oversikta skal vere skriftleg. Fylkeskommunen og kommunen skal i arbeidet sitt med planar etter plan- og bygningslova kapittel 8 og 11 fastsetja overordna mål og strategiar for kulturfeltet i ein eigen kommunedelplan. Måla og strategiane bør vere eigna til å møte dei utfordringane fylkeskommunen og kommunen står overfor med utgangspunkt i oversikten nevnt i første punktum».
En plan bør inneholde oversikt over tilgjengelige og egnede arenaer for kulturutøvelse, tilgjengelighet til disse for både profesjonelle utøvere og for frivillig sektor, samt en beskrivelse av fremtidige behov, sett ut fra lokale forhold.
Oppfyllelse av de internasjonale konvensjonene. Innspill til § 1 Føremål
Regjeringens forslag til lovtekst: § 1 Føremål:
«Lova skal leggja til rette for ei open og opplyst offentleg samtale gjennom å fastleggja offentlege styresmakters ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd i tråd med prinsippet om armlengds avstand, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk».
Norske kulturhus mener: Nasjonale konvensjoner lar seg først oppfylle når deltakelsen for alle er reell. Det å ta disse gruppene særskilt inn i formålsbestemmelsen krever derfor at det følges opp med økonomiske virkemidler som likestiller disse gruppenes økonomiske mulighet for deltakelse med den øvrige befolkningen. Dette kan løses med økonomiske ordninger for kulturfeltet som inkluderer alle, for eksempel om det hadde vært mulig å tilby gratis kulturskole til barn med og uten nedsatt funksjonsevne.
Her er vår vurdering at oppfyllelse av de internasjonale konvensjonene er utfordrende å imøtekomme hovedsakelig fordi de økonomiske forskjellene i samfunnet øker. Mange barn og unge har ikke tilgang til kulturtilbud fordi den økonomiske terskelen for deltakelse blir for høy. På samme måte er personer med nedsatt funksjonsevne også ofte avskåret fra full deltakelse i kulturlivet grunnet økonomiske årsaker enn av praktiske årsaker, det ettersom krav om universell utforming og praktisk tilgjengelighet allerede er godt innarbeidet i kommunen.
Innspill til § 2a: Prinsippet om armlengds avstand
Regjeringens forslag til lovtekst: § 2a: Prinsippet om armlengds avstand:
«Avgjerder som i hovudsak er baserte på kunstnerisk eller kulturfagleg skjønn, skal treffast av personar eller verksemder med relevant fagkompetanse. Politiske styresmakter kan ikkje overprøva eller instruera om innhaldet i slike avgjerder. Dette er ikkje til hinder for overordna styring gjennom økonomiske og juridiske rammer og generelle mål. Første ledd gjeld ikkje avgjerder basert på kulturmiljøfagleg skjønn, inkludert avgjerder om tildeling av tilskot til tiltak knytta til kulturmiljø, eller til ivaretaking av tradisjonshandverk når tilskotet har samanheng med slike tiltak».
Norske kulturhus mener: Kulturloven må ivareta en tilsvarende balanse som kulturrådsloven ved at politiske myndigheter setter de økonomiske og juridiske rammene, samt overordnede mål og prioriteringer for midlene de forvalter, men at innenfor de overordnede rammene overlates de kunst – og kulturfaglige vurderingene og beslutningene helt og holdent til uavhengige fagpersoner.
Høringsnotatet ber om innspill på om en lovbestemmelse av armlengdeprinsippet bør avgrenses til kunstfeltet, alternativt om den bør avgrenses til kunstfeltet og arkiv, bibliotek og museumssektoren, dvs. de områdene som dekkes av loven §2 bokstav a) og b), om det bør avgrenses i forhold til kulturmiljøområdet, samt hvordan dette bør utformes for å være mest mulig treffsikkert.
Vår oppfatning er at dersom det skal være en avgrensning til ulike felt, synes det mest naturlig at lovbestemmelsen avgrenses til kunstfeltet og museumssektoren, da disse områdene er arenaer hvor det kan oppstå debatt og politisk engasjement. For å ivareta kunstfeltets frie stilling i samfunnet kan det derfor virke rimelig med en særlig spesifisering i loven for disse to områdene.
Det synes også rimelig at det presiseres at kulturmiljøområdet holdes utenfor da kulturmiljøfaglige hensyn vil måtte avveies mot andre samfunnsmessige hensyn i gitte tilfeller. Kulturminneloven ivaretar i tillegg kulturmiljøområdet på en dekkende måte.
Informasjon til medlemmene
I høringsnotatet er det ønsket med innspill på følgende tre punkter:
- En presisert formålsbestemmelse som forankrer myndighetenes ansvar på kulturfeltet i“infrastrukturkravet” jf. Grl. §100 sjette ledd.
- En todelt lovfesting av armlengdesprinsippet i formålsparagrafen, og en ny bestemmelse som vil gjelde der konkrete beslutninger i hovedsak skal fattes på bakgrunn av kunstnerisk og kulturfaglig skjønn.
- En bestemmelse om kommunal og fylkeskommunal planlegging på kulturfeltet.
Hva er egentlig kulturloven?
Kulturloven (lov 29.juni 2007 nr. 89 om offentlige styresmakters ansvar for kulturverksemd) trådte i kraft i 2007 og har som formål “å fastleggja offentlege styresmakters ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturutrykk”.
Loven var landets første kultulov, og tanken var en overordnet, generell lov som nedfeller offentlige myndigheters ansvar for å gi kulturfeltet “tyngd og klårare status som offentleg ansvarsområde”.
Det var en uttalt forutsetning at loven skulle være “enkel utan detaljerte føringar for løyvenivå,prioriteringar eller organisering av kulturområdet i staten, fylkeskomunar og kommunar”.
Kulturloven har vært en prinsipielt viktig understreking av at myndighetene på alle forvaltningsnivåer har et ansvar for å legge positivt til rett for en bredde av kulturvirksomhet.
I Meld St. 8 (2018-2029
“Kulturens kraft -kulturpolitikk for fremtida” (kulturmeldingen)), la regjeringen til grunn at “loven i liten grad fungerte som et styringsverktøy og derfor har liten innverknad på politikkutforminga lokalt og regionalt”. Departementet varslet på den bakgrunn en gjennomgang av loven “med sikte på at ho skal være et styringsverktøy for oppgåve- og ansvarsfordelinga mellom fovaltningsnivåa og reflektere nasjonale mål for kulturpolitikken”.